Et system bygget for reparasjon

Norsk helsepolitikk handler ikke om helse. Den handler om sykdom. Vi bruker milliarder på å reparere skader, men knapt noe på å hindre at de oppstår. Vi venter til kroppen bryter sammen – og kaller det omsorg.

Et friskere samfunn er dårlig butikk. Det er sykdom som skaper verdier, rapporter og resultater. Forebygging gir derimot ingen overskudd, ingen statistikk å vise til, og ingen industrigiganter i ryggen.

Den lønnsomme sykdommen

Legemiddelindustrien er blant verdens mest innflytelsesrike sektorer. Den lever av sykdom som kan holdes i sjakk, ikke av helse som varer. Kroniske lidelser som diabetes, hjerte- og karsykdommer og psykiske plager er stabile inntektskilder — forutsigbare og livslange. Når sykdom blir en økonomisk motor, får vi et helsevesen som reagerer, ikke forebygger.

Et system uten insentiver

Fastleger og sykehus står i frontlinjen, men de jobber i et system som premierer aktivitet, ikke helse. Sykehusene får betalt per behandling, ikke per unngått innleggelse. Det lønner seg å fylle sengeplasser.

Et sykehus får økonomisk uttelling for hver hofteoperasjon og hver brukne lårhals, men ingenting for et treningsprogram som kunne forhindret inngrepet. Helsevesenet kan ikke måles i befolkningens økte livskvalitet. Forebygging blir stående som et moralsk ideal, men økonomisk tap.

Eldrebølgen

Andelen eldre i Norge øker raskt. I løpet av de neste 25 årene vil antallet personer over 80 år nesten dobles. Det betyr flere som trenger hjelp til daglige oppgaver, mer behov for hjemmesykepleie og flere plasser i sykehjem. Mange kommuner melder allerede om at de ikke har personell nok til å dekke dagens behov – og vi er bare i starten.

Når helseutgiftene stiger, er det lett å se på eldrebølgen som en kostnad. Men i bunn handler det om mennesker – foreldre, besteforeldre og naboer – som fortjener en alderdom med verdighet og trygghet. Et samfunn som har råd til milevis med buss- og sykkelvei, burde også ha råd til at eldre får dusje mer enn to ganger i uken, eller til at de får møte den samme pleierne fra dag til dag.

Samtidig er det et økonomisk faktum at vi nærmer oss et punkt der regnestykket ikke går opp. Færre yrkesaktive skal finansiere stadig flere som trenger helsehjelp. Hvis sykdomsbyrden øker i takt med alderen, vil både økonomien og velferden rakne i kantene.

Den eneste realistiske måten å møte eldrebølgen på, er å sørge for at folk eldes friskere. Det krever investeringer i forebygging, aktivitet, sosial tilhørighet og kosthold – lenge før pleiebehovet melder seg. Ellers vil vi stå med et helsevesen som er teknologisk avansert, men menneskelig utslitt.

Et valg av retning

Hvis vi vil møte eldrebølgen med noe annet enn medisin og bemanningskrise, må systemet snus. Forebygging lønner seg ikke på papiret. Den vises først etter tiår — langt utenfor de politiske partiene sin valgperiode.

Legemiddelindustrien og helsevesenet fyller hvert sitt nødvendige rom. Problemet oppstår når de trekker i samme retning – mot mer behandling, mer forbruk, flere pasienter.

Vi må investere i forebygging i form av fysisk aktivitet, ernæring og psykisk helse, før folk blir pasienter.